Når du forsterker et svakt signal, er det vanligvis nødvendig å minimere elektrisk støy, spesielt i den første fasen av forsterkningen. Som avledende elementer produserer selv ideelle motstander naturlig støy ved sine terminaler som svinger tilfeldig. Johnson-støyen er resultatet av motstandens temperaturendring, som er motstandens grunnleggende støykilde og kan forutsies av bølgespredningsteoremet. Å bruke en større motstandsverdi vil gi en større spenningsstøy, mens en mindre motstandsverdi vil produsere en større strømstøy ved en gitt temperatur.
Den termiske støyen til en faktisk motstand kan være større enn teoretisk forutsagt, og økningen er vanligvis frekvensavhengig. Overflødig støy fra den faktiske motstanden observeres bare når strømmen strømmer gjennom den. Spesifiserer i μV / V / DECADE -μV enheter per volt støy påført motstanden med en frekvens ti ganger høyere. Frekvensen måles i dB, så en motstand med en støyindeks på 0 dB vil utvise en overskuddsstøy på 1 μV (rot-middelkvadrat) per spenning på motstanden for hvert frekvens tiår. Dermed er overdreven støy et eksempel på 1 / f-støy. Film- og karbonkombinert motstand produserer mer støy ved lave frekvenser enn andre typer motstander, og ledningsviklet og filmmotstand brukes vanligvis for bedre støyegenskaper. Motstander av karbonkompositt har en støyindeks på 0dB, mens foliemotstandene kan ha en støyindeks på -40dB, og vanligvis er den støy fra foliemotstandene ikke signifikant. Tynnfilm overflatemonterte motstander har generelt lavere støy og bedre termisk stabilitet enn tykkere film overflatemonterte motstander.
Termisk støy fra motstander er også størrelsesavhengig; generelt, når den fysiske størrelsen på en motstand øker (eller flere motstander brukes parallelt), reduseres overflødig støy når den uavhengige bølgemotstanden til mindre deler flater ut.